Book has been added to cart!

EUs visumfritak for Tyrkia

-

Tenk deg om!

Vi må utdanne våre parlamentsmedlemmer i EU før de avgir stemme

Beskrivelse av prosjektet

Europaparlamentet består av 751 valgte medlemmer som daglig tar avgjørelser som påvirker livene til millioner av europeere. Hver avgjørelse avhenger derfor at all relevant informasjon fra en bred vifte av kilder er tilgjengelig.

Snart skal det stemmes over avtalen om at Tyrkia skal gis visumfrihet. Hvis du er enig i at dette er et viktig tema, bruk vennligst følgende fakta til å opplyse EU-politikerne i våre naboland, Danmark, Sverige eller Finland. Vi skal ikke fortelle dem hvordan de skal stemme, men heller hjelpe dem å ta en informert avgjørelse. Vi tror at små handlinger fra mange mennesker kan få store ringvirkninger. Nederst på denne siden kan du klikke på “HANDLING NÅ”-knappen for å se hvordan du kan delta i denne opplysningskampanjen.

Innvandring

I et langtidsperspektiv kan etableringen av et visum-fritt forhold mellom Tyrkia og EU anses som et skritt i feil retning. Denne avtalen vil, bl.a. svekke den tyrkiske motivasjonen for å løse innvandringskrisen, og permanent øke antallet tyrkiske innbyggere i EU.

Visum-fritak for Tyrkia utgjør følgende risikoer for EU (og Norge):

 

  • Decrease in Turkey’s motivation to solve the migration crisis

  • Lavere motivasjon for Tyrkia til å gjøre noe med innvandringskrisen

  • Økning av antallet tyrkiske borgere i EU, med eller uten nødvendig oppholdstillatelse

  • Økning av visumsøknader fra tyrkiske borgere

  • Mulighet for å overføre flere etniske konflikter fra Tyrkia til Europa (f.eks. den kurdisk/tyrkiske)

  • Problemer med å håndheve tyrkiske forpliktelser overfor EU

  • Åpningen av en "offisiell" rute for både innvandrere og radikale elementer

  • Problemer med å gjeninnføre visumkrav for Tyrkia

  • Økt innflytelse for politisk islam i EU

Etableringen av en visum-fri avtale med Tyrkia gir et bredt spekter av risikoer. Risikoen for å gjenta historien med liberalisert visum-samarbeid med de vestlige Balkan-landene er høy. Mange av de som innvandret til Tyskland, Belgia og andre land, forsøkte å oppnå asyl, (selv om det selvfølgelig var mislykket), noe som ga opphopninger i asylsystemet og fremkalte diskusjoner om gjeninnføring av visumplikten. Tyrkia er langt større enn Vest-Balkan, har betydelig forskjellig interne sosioøkonomiske forskjeller, og har store problemer med grunnleggende beskyttelse for minoriteter. Antallet innbyggere som tilhører de laveste sosioøkonomiske klassene eller vanskeligstilte minoriteter (kurdere, armenere, kristne) er høyt i dagens Tyrkia. I tillegg tilbys et stort antall falske eller ulovlig "anskaffede" tyrkiske pass til innvandrere fra andre land mens de oppholder seg i Tyrkia. Tatt i betraktning de vanskelige forholdene til minoriteter i Tyrkia, er EU et attraktivt mål for mange minoritetstyrkere.

 

EU ønsker å innvilge visum-fritak for Tyrkia uten at Tyrkia behøver å oppfylle alle de nødvendige kravene - f.eks. tilpasning til anti-terrorlover. Hvis EU etablerer visum-fritak med Tyrkia før Ankara følger de eksisterende betingelsene, hvordan vil EU overtale Tyrkia til å foreta de interne forandringene? President Erdogan driver utpressing av EU med trusler om å åpne grensene, og å transportere innvandrere til EU-landene. Truslene fra Ankara burde gjøre det klart at EU ikke kan stole på Tyrkia som en samarbeidspartner for å løse innvandringskrisen. Så snart visum ikke lenger er krevet for tyrkiske innbyggere, vil det politisk være svært vanskelig å gjeninnføre visumkravet mellom EU-landene og Tyrkia.

 

 

Sikkerhet

Å gi visumfritak for reiser til EU fra Tyrkia er en betydelig sikkerhetsrisiko for Europa. Tyrkia grenser til udemokratiske eller ustabile stater, og Tyrkias egne statlige organer samarbeider med jihadister som opererer på tyrkisk territorium.

 

  • Tyrkia støtter IS og andre jihadist-grupper

  • Tyrkia forsyner jihadister med våpen og forsyner dem med trening og medisinsk hjelp

  • IS opererer direkte på tyrkisk territorium

  • Tyrkia er en politisk ustabil geografisk region

  • Tyrkia deler sin 1.925 km lange grense med Syria, Irak, Iran og Georgia

  • Visumfri EU-reise fra Tyrkia vil gi enklere tilgang til Europa for jihadister

Tyrkia deler en 1.925 km lang grense med ustabile eller krigsherjede land som Syria, Irak, Iran og Georgia.

Instituttet for studier av menneskerettigheter (The Institute for the Study of Human Rights at Columbia University, New York City) har publisert artikler som avslører Tyrkias støtte til Islamsk Stat (IS). Ifølge aviser og sosiale medier er det lett å bevise Tyrkias rolle i krigen i Syria på jihadistenes side (IS, Al-Nusrá, etc.). Ifølge en IS-leder kommer mesteparten av krigere, utstyr og forsyninger fra Tyrkia. Det er også dokumentert at våpen til jihadister ble brakt inn i Tyrkia i lastebiler som var ment for å frakte humanitær hjelp til syriske turkmenere. Det er også dokumenterte nyhetsartikler som viser at tyrkiske agenter gir logistikkstøtte til jihadister, forbedrer deres trening, yter sykehustjenester og sikker innreise til Syria gjennom den tyrkiske Hatayprovinsen. Det britiske Sky News fikk tak i dokumenter som beviser at tyrkiske myndigheter godkjenner pass til fremmede jihadister som prøver å krysse den tyrkisk-syriske grensen og slutte seg til IS. IS selger mineralressurser, antikviteter og hvitvasker penger i Tyrkia, noe som gir en betydelig inntektskilde. Olje transporteres inn i Tyrkia med tankbiler og, i følge sikre kilder, gjennom illegale rørledninger.


IS opererer altså direkte i Tyrkia, med dokumentert IS-rekrutteringsoperasjoner midt i Istanbul og Gaziantep. Samtidig støttes IS av Tyrkias militære gruppe IBDA-C. Noen websider, med fokus på rekruttering av IS-krigere i Tyskland, drives fra skoler etablert av det tyrkiske regjeringspartiet, AKP. I følge jordansk etterretning trener Tyrkia IS-krigere som øremerkes til spesialoperasjoner.

Demokrati

På lengere sikt avviker Tyrkia fra de iboende prinsippene til en sekulær, demokratisk stat på grunn av den tyrkiske regjeringens og religionens sammenvikling. Politisk Islam er en åpenbar komponent i Tyrkia, noe som setter landet på kollisjonskurs med resten av det sekulære Europa.

 

  • Tyrkia er ikke en sekulær stat

  • Tyrkia blir i økende grad islamisert, Politisk Islam blir i økende grad en del av offisiell politikk

  • Tyrkia støtter betydelig veksten av islam i andre land

  • Gjennom landets religiøse organisasjoner har Tyrkia forsøkt å påvirke politikken til andre stater

  • Den seneste fremgangen gir et enevelde som følger Islamsk Doktrine (kalifat)

Selv om Tyrkia har innført mange demokratiske reformer siden tiltredelsesforhandlingene med EU startet i oktober 2005, er Tyrkia fremdeles langt fra et sekulært demokrati. De senere årene har Tyrkia avveket betydelig fra arven fra Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av det moderne sekulære Tyrkia. Tyrkias fremste representanter, inklusive presidenten, uttrykker sterk pro-islamsk retorikk, spesielt i forhold til lovgivning og individuelle friheter. President Erdogan har selv uttalt: "Vårt mål er å bli den islamske staten. Vår arv er islam." Angående demokrati, sa han: "Demokrati er som et tog. Vi må gå av toget når vi kommer til stasjonen hvor vi vil være." Kvinner beskrives ofte som underlegne i forhold til menn, og deres status bestemmes av bestemmelsene i islam.


99% av Tyrkias befolkning har hengitt seg til islam, og Erdogans regjerende parti, AKP, startet i den islamske bevegelsen som ble forbudt i 1998. Gjennom dets mer enn 10 år lange styre, har AKP styrket islams stilling i Tyrkia: i 2013 ble forbudet mot å dekke til håret for offentlig ansatte på kontorer og skoler opphevet; åpenlys respektløshet for islam gir nå en straff på mellom seks måneder og ett års fengsel, hvis staten anser at det potensielt kan skape uro, og religiøs utdasnnelse i grunn- og videregående skoler (hovedsaklig læren om sunnaislam) er påbudt, og under statlig kontroll.


President Erdogan har prioritert å endre Tyrkias grunnlov for å utvide hans utøvende makt betydelig. Departementet for religiøse forhold (Diyanet) er for tiden under ministerens kontroll, og overvåker i øyeblikket ikke bare de 80.000 moskéene i Tyrkia, men også programmene for bygging av tyrkiske moskéer i utlandet. Tyrkia planlegger også å bruke Diyanet i utenrikspolitikken. Budsjettet til den Tyrkisk-Islamske Unionen for Religiøse Spørsmål i Tyskland (DITIB) ble økt betydelig til ca. 1,8 milliarder Euro, som er mer enn budsjettet til tolv andre departementer i Tyrkia. Antallet DITIB-ansatte økte betydelig fra 72.000 (2004) til 120.000 i 2016, og 970 "statlige" imamer ble sendt til de tyrkiske moskéene i Tyskland som styres av Diyanet. Tyrkia, og spesielt Erdogan, har gitt sterk støtte til Det Muslimske Brorskapet (MB), selv om det må tilføyes at det i den senere tid har vært en avkjøling i forholdet mellom AKP og MB.


Selv om Tyrkias holdning kanskje virker overraskende, så har det støtte i Politisk Islam - jihad. Tyrkias anstrengelser er beordret for beskyttelsen og spredningen av islam, samtidig som det tillater Tyrkia å implementere andre politiske mål. Til syvende og sist speiler det en lignende sti som er gått opp av Saudi Arabia, som også støtter veksten av både islam og jihadist-grupper i muslimske og ikke-muslimske land.

 

Kvinner

Det sekulære Tyrkia ønsker å sikre og vedlikeholde likestilling mellom kjønnene som en grunnleggende menneskerettighet - til tross for de kulturelle og religiøse tradisjonene i landet som har motstridende verdier. Likevel ser de regjerende maktene ut til å favorisere menns frihet på bekostning av kvinnene (som utgjør 52% av den tyrkiske befolkningen). Siden Erdogans AKP-parti kom til makten, har partiet blitt beskyldt for "å reversere kvinners status, og å bevege landet i retning av islamsk konservatisme". Dette er et middelaldersk tankesett, og en slik tankegang har ingen plass i et moderne Europa.

 

  • Store forskjeller mellom kjønnene politisk, økonomisk og i deltagelsen i utdannelse

  • Arrangerte eksteskap og barnebruder - praksis som stammer fra Middelalderen

  • Æresdrap og æresselvmord behandles ikke i realiteten

  • Likestillingsproblematikk kontra Politisk Islam i dagligdags politikk

  • Sekulære kvinner blir påtvunget islamske tradisjoner

  • Vold mot kvinner (saker for hjemmet og offentligheten)

Tyrkia rangerer som nummer 130 av 145 land i rapporten til World Economic Forums om globale kjønnslikestilling - Global Gender Gap Index 2015. Det ligger litt høyere enn Iran, Saudi Arabia og Egypt. Kvinners deltagelse i det Tyrkiske Parlamentet er på bare 4,4% - langt under normen i Europa og verden forøvrig. Kun 14% av alle parlamentsmedlemmene i det forrige parlamentet var kvinner, og det er ingen kvinnelige representanter i nesten halvparten av Tyrkias bystyrer. Tyrkiske kvinner er også underrepresentert i arbeidsstyrken: 28% av kvinnene er sysselsatt sammenlignet med EU, som har et gjennomsnitt på 63%. Mens 36% av universitetenes studenter er kvinner (30% leger og arkitekter og 25% advokater), er det regioner i Tyrkia hvor nesten halvparten av den kvinnelige befolkningen er analfabeter. Hele befolkningen bruker 6,5 år på skole, altså mindre enn Saudi Arabia, Iran og Qatar.

Rapporten “Vold i hjemmet mot kvinner, 2014” (The Domestic Violence Against Women Report) slår fast at nesten 40% av kvinnene i Tyrkia har blitt fysisk mishandlet minst én gang i livet, og en av ti kvinner har blitt utsatt for seksuell vold av deres partner. I følge FN er det 10 ganger høyere sannsynlighet for å bli utsatt for vold i hjemmet i Tyrkia enn i andre europeiske land. Tyrkia rangerer som nummer 77 av 138 land på FNs indeks for likestilling av kjønnene (UNDP, United Nations Development Programme).

Vold mot kvinner har eksplodert siden Erdogans islamistiske parti AKP kom til makten. Fra 2003 til 2010 økte antall mord blant kvinner med 1.400%, og kvinnenes ektemenn er morderen i halvparten av tilfellene. Denne enorme økningen i vold i hjemmet er direkte knyttet til familiens ære. Det tyrkiske utdannelsesdepartementet fant at 1 av 4 tyrkere støtter æresdrap (istanbul har i gjennomsnitt 1 æresdrap i uken).

I flere år kunne gjerningsmenn som begår slik vold få redusert straff under tyrkisk lov, hvis de brukte “provokasjon” som forsvar. Tyrkiske advokater og aktivister sier at disse milde dommene stammer fra en kultur som anser kvinner som annenrangs borgere. Noen ganger blir ikke en kvinnes død etterforsket engang, fordi ektemannen påstår at det er et selvmord eller ulykke, og politiet ser den andre veien. Som en del av kampanjen i 2005 for å få Tyrkia inn i EU, ble det innført livsvarig fengsel som straff for æresdrap. Likevel har denne strategien slått tilbake på andre måter. Etterforskende britiske journalister og menneskerettaktivister mener at den nye loven har ført til at langt flere jenter begår selvmord.

Amnesty International rapporterer at Loven for beskyttelse av familien og Forebyggelse av vold mot kvinner i 2012 “er utilstrekkelig, mangler ressurser, og er ineffektiv for å behandle vold i hjemmet. Flere kvinner som skulle være under beskyttelse ble rapportert å ha blitt drept. Antallet krisesentre for ofre av denne volden er langt under det som kreves av loven.”

I nesten en tredjedel av alle ekteskap i Tyrkia er bruden et barn. Nesten 7.000 jenter i alderen mellom 13 og 17 år ble giftet bort over det siste tiåret i følge en undersøkelse av en kvinnerettighetsgruppe. Dette tallet gjenspeiler imidlertid ikke de mange uregistrerte ekteskapene som blir inngått med unge jenter. Slike ekteskap blir inngått utenfor offentlighetens lys bevitnet av en imam. “Nesten 20.000 familier leverte en anmodning om å gifte bort deres datter under 16 år i 2012”.

Den tyrkiske regjeringen svekker kvinners rettigheter i landet bit for bit. Med Erdogan ved makten, har forbudet for jenter og kvinner mot å bære religiøse hodeplagg på skoler og i offentlige institusjoner blitt fjernet over de to siste årene. Bruken av burkaer har spredd seg, og hijab har blitt lovlig i offentlige bygninger. Erdogans kone, Emine, bærer hodeplagget ved offisielle tilstelninger, og det gjør konen til hans gamle allierte AKP-kamerat Abdullah Gul, som var president før ham. Erdogan provoserte også da han ga tyrkiske kvinner ordre om å holde seg hjemme og yngle, og krevde tre barn fra hver av dem. Han viste til kvinnenes rolle i Koranen for å rettferdiggjøre hans utsagn, blant andre setninger som: “Kvinner er kvinner, menn er menn, er det mulig for dem å være likeverdige?” Hans beryktede uttalelse resulterte i demonstrasjoner i 2013 på den Internasjonal Kvinnedagen. Demonstrasjonene førte til såkalte Gezi-aksjoner, hvor tyrkiske sikkerhetsstyrkers angrep på protestene førte til omfattende og veldokumenterte påstander om seksuell trakassering og vold.

Erdogans kolleger fremmer også den islamistiske agenda. For eksempel, i hans seneste kommentar, nevnte Babacan at den økende gjennomsnittlige alderen for inngåelse av eksteskap og “den økende graden av forhold utenfor ekteskap” var “et betydelig hinder for å øke befolkningstallet". Visestatsministeren i 2015 tiltalte et medlem av opposisjonspartiet på følgende måte: “Frue, ti stille! Du, som kvinne, ti stille!”. Navneskiftet fra “Departementet for kvinnesaker” til “Departementet for familie- og sosialpolitikk” i 2011 understreker et skifte i Tyrkias politiske agenda. Liberale tyrkere frykter at den islamistiske regjeringen er motivert, ikke bare av demografiske hensyn, men også av en konservativ agenda som målretter seg mot en liberal livsstil og kvinners friheter.

Kristne og jøder

Tyrkia har en lang historie med religiøs og etnisk diskriminering helt tilbake til det Osmanske imperium, som fortsetter den dag i dag. Til tross fro at grunnloven garanterer religiøs frihet, bryter det islamistiske AKP-partiet og flertallet av det tyrkiske samfunnet det som står i loven. De grove bruddene på de grunnleggende menneskerettighetene går hand i hand med benektelsen av de historiske fakta rundt det Armenske Folkemordet og de jødiske pogromene. President Erdogans offisielle standpunkt vedrørende det Armenske Folkemordet gjenspeiler denne sannheten: "Vi begikk ingen forbrytelse, derfor har vi ingen grunn til å komme med en unnskyldning".

 

  • Tyrkiske myndigheter benekter århundrer med forfølgelse av ikke-muslimer, og først og fremst Det Armenske Folkemordet

  • I dagens Tyrkia diskrimineres religiøse og etniske minoriteter og diskrimineringen tilrettelegges av staten

  • Det har vært utallige angrep på ikke-muslimer og problemet har ikke blitt belyst av myndighetene

  • Ikke-muslimske flyktninger fra Syria og Irak behandles som annenrangs borgere i Tyrkia, og får svært liten hjelp fra staten

Under det osmanske styret ble de undertrykkende religiøse lovene om dhimmisering mot ikke-muslimske minoriteter håndhevet i århundrer. I følge diplomatiske rapporter fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet massakrerte osmanske tyrkere mer enn 200.000 armenere mellom 1894 og 1896, Ungtyrkernes regime massakrerte 25.000 armenere i 1909, og 600-800.000 armenere ble slaktet i 1915 i det første formelle folkemordet i det 20. århundrede. Som en del av denne formelle formen for jihad mellom 1914 og 1918, tvangskonverterte regimet med vold minst 559 landsbyer til islam, de ødela 568 kirker, omdannet 282 kristne kirker til moskéer, og torturerte og myrdet 21 protestantiske prester og 170 armenske prester.

Ifølge den Kristne Ortodokse Kirke falt befolkningen av ortodokse kristne i Tyrkia fra 2 millioner i 1900 til mindre enn 4.000 i dag. “De fleste ble tvunget ut.” Jødene i Tyrkia har ikke lidd mindre. De ble mål for De Trakiske Pogromene i 1934, og etter 2. Verdenskrig ble de deportert og løpende forfulgt av myndighetene, noe som medførte en rask utvandring av 40% av Tyrkias jøder. Prosessen med utslettelse av folkeslag i Tyrkia akselererte igjen etter den beryktede Istanbul-pogromen mot grekerne, armenerne og jødene i 1955, og bare 17.000 av de 77.000 jødene fra etterkrigstidens Tyrkia er tilbake.

I dag lever etniske og religiøse minoriteter i Tyrkia i frykt. De blir diskriminert av myndighetene, hæren, statlige skoler (med påbudt undervisning om Sunni Islam) og den kulturelle sfæren i dagens tyrkiske samfunn. Som en del av kravene for EU-medlemskap skal regjeringen angivelig ha planer om å fjerne religion fra ID-kortene til tyrkiske statsborger innen tre år. Klassifikasjonskoder for statsborgere vises på ID-kort som myndighetene fører kontroll med, har ført til religiøs diskriminering i Tyrkia (det rapporteres at grekere merkes med “1”, armenere med “2”, jøder med “3” og assyrere med “4”).

Det eksisterer også utallige rapporter om vold mot mennesker med ikke-muslimsk bakgrunn. I 2011 slo en taxi-sjåfør en amerikansk kunde: “Din aksent er dårlig”, sa han til henne. “Du er en kafir (vantro)”. Den 28. desember 2012 ble en amerikansk kvinne, Maritsa Kucuk, mishandlet og drept med kniv i hennes hjem. Samme måned ble en annen ikke-muslimsk kvinne, T. A. (87) angrepet, slått og kvalt i hennes hjem. I januar 2013 ble en 40 år gammel lærer ved navn Sahin, som jobbet ved en armensk skole i Istanbul, halshugget i hans hjem. De tyrkiske myndighetene har knapt viet disse hendelsene noen oppmerksomhet.

Diskriminering har også berørt de religiøse og etniske minoritetene av flyktninger i det siste. De rundt 45.000 armenske og assyriske kristne flyktningene - som har flyktet fra Syria og Irak, og har bosatt seg i små anatoliske landsbyer i Tyrkia - tvinges til å skjule deres religiøse identitet.

Hva kan vi gjør nå?

Vi kan delta i et historisk øyeblikk som kan sette presedens for utviklingen av Europa.
Klikk på “HANDLING NÅ”-knappen, og du kan begynne å påvirke fremtiden til Europa. Takk.

Hva er CSPI?